Hjem » Stråholmen vel  »  Historie

Historie

PDF: Historien og kulturminner 16 09 2014 (klikk for å laste ned)

Glimt fra kulturhistorien
v/ Torstein Kiil

Fast bosetting på 1600-tallet
Stråholmen ligger lengst øst i Kragerø kommune, helt ytterst i skjærgården og rett nord for Jomfruland.
Når de første mennesker har slått seg ned på Stråholmen er vanskelig å si. Det vi kjenner til, er at det på tinget i Kil i 1686 ble vitnet til at Jens Landsverk med familie i 1634 hadde leiet øya på betingelser av at han skulle rydde holmen.
Ved matrikuleringen i 1665 ble det sagt at den var i bruk under Jomfruland og at det ble sådd 7/8 td. blandkorn, avlet 35 lass høy og fødd 6 storfe og 9 sauer. Det kan tyde på at øya ikke var ryddet slik vi i dag kjenner den, men at dagens steingjerder og rydningsrøyser er blitt til over en lengre tidsperiode, helt frem til vårt århundre.
I 1797 ble Jomfruland med tilhørende øyer, blant dem Stråholmen, solgt etter å ha tilhørt Laurvig grevskap i 100 år. Dette gjorde at befolkningen ble selveiere. Etter hvert som folketallet økte ble gårdene stykket opp og delt mellom barna. Dette ga over tid en teigblanding som var til meget stor ulempe for driften av gårdene.

Losstasjon
Jordbruket på øya har da også til alle tider vært en kombinasjon med andre yrker. Således har losvirksomhet og fiske gitt verdifullt utkomme for befolkningen. Øyas beliggenhet ute i havgapet var ideell som base for losvirksomhet. Etter hvert som trelasthandelen med Holland og England tok seg opp på sytten og attenhundretallet, ble det et økende behov for losing inn til byene. Stråholmen lå særs gunstig til for skuter som skulle til Skiensfjorden.
Folketallet økte og i 1801 bodde det 3 loser med familier på øya, til sammen 21 mennesker. Omkring 1875 var Stråholmens betydning som losstasjon trolig størst. Da var det i alt 7 loser og til sammen 49 mennesker på øya.
Havneforholdene på denne del av kysten var svært dårlig og etter hvert som losene fikk større og bedre skøyter økte behovet for en trygg havn. Det var verken sikkert for mennesker eller båter at skøytene lå fortøyd i nedslåtte peler et stykke fra land. Da en av losskøytene rev seg løs en stormværsnatt og ble ødelagt, og senere en los med 2 barn druknet på vei i land fra skøyta, ble det satt fortgang i bygging av en landgangsbrygge. Den første brygga stod ferdig i 1862, men allerede et par tiår seinere var brygga svært ødelagt av is og storm og det ble besluttet å bygge en ny steinbrygge over den gamle samt en helt ny pir vest for denne. Dette anlegget stod ferdig i 1892 og er gjennom årene reparert en rekke ganger slik at det i dag fremstår som et godt vedlikeholdt anlegg.
Losstasjonen ble i 1916 flyttet til Langesund og en av losene bosatte seg der. Den øvrige befolkningen livnærte seg nå av fiske og jordbruk. Enkelte var også kortere eller lengre tid til sjøs.

Fiske
Som utgangspunkt for fiske var Stråholmens beliggenhet ideell. Det var kort vei til fiskeplassene. Imidlertid fikk fiskerne et stykke hjem når fisken var levert, vanligvis i Kragerø, noen ganger i Langesund. Fiskeressursene rundt Stråholmen har, som andre steder, vært varierende og man har til ulike tider fisket på forskjellige fiskeslag. I 1890 årene var det et usedvanlig godt sildefiske rundt Stråholmen. Silda har kommet igjen også senere og har sammen med makrell vært et viktig sesongfiske. Størjefiske ga under siste verdenskrig til dels store fangster og god inntekt. Hummerbestanden var tidligere meget høy og har helt fram til 50-60 årene vært en viktig inntektskilde. Dette fisket foregikk om høsten sammen med rusefiske etter torsk. Om sommeren var bunngarnsfiske ved Østre øya vanlig, sammen med laksefiske. Fram til ca. 1954 var det også rekeskøyter på Stråholmen.

Hvor bodde de første Stråholmingene?
Det er ingen som sikkert vet hvor de første husene på Stråholmen har ligget. Det er imidlertid nokså nærliggende å tro at de var plassert høyt og fritt hvor man kunne ha oversikt over sjøen og båtene ved stranda. På Østre øya, like nord for bebyggelsen, er det to groper i terrenget som tyder på gamle tufter. De eldste hus som i dag finnes på Stråholmen er trolig fra tidlig på 1800-tallet. Men innebygd, tildekket av paneler kan det være rester av enda eldre bygninger. Dagens gamle loshus ble i store trekk bygget omkring århundreskiftet, enten som helt nye bygninger eller det gamle våningshuset fikk en hovedombygging i takt med datidens krav til stil og utforming.

Mange skipsforlis
En del av Stråholmens historie er knyttet til de mange skipsforlisene rundt øya. I tidligere tider hvor det manglet navigasjonsutstyr både på land og sjø, var Stråholmen et farlig område for skipsfarten. Kraftig pålandsstrøm og mange stygge undervannskjær gjorde farvannet til et fryktet område for mang en seilskuteskipper. Et utall skipsforlis har skjedd gjennom tidene. Forliset av finskeskuta ”Valona” på ”Lille Mostein” i 1907 hvor tolv mann omkom og en mann overlevde, er mest kjent. I 1912 gikk Kragerøskuta ”Gustava” i land på ”Tvillingbrotta” og 6 mann druknet. To mann overlevde dette forliset. Disse to forlisene med i alt 18 dødsfall gjorde dypt inntrykk på menneskene på Stråholmen.

Redningsstasjon og telefon
Som følge av skipsforlisene besluttet redningsselskapet i 1913 å opprette en egen redningsstasjon på øya. Colin Archer fikk i oppdrag å konstruere en flatbunnet robåt som kunne dras på kjerre og som hadde den egenskapen at den var selvlensende. Båten ble stasjonert i naustet nede ved stranda, men den kom heldigvis ikke i bruk. Redningsstasjonen ble nedlagt etter siste verdenskrig. I 1913 ble det også lagt telefonkabel fra Jomfruland og dermed hadde man sikret seg kontakt med omverdenen dersom ulykka igjen skulle skje.

Utskiftingen i 1918 viktig for jordbruksdriften
I 1917/1918 ble det holdt utskifting. De åtte gårdene var i alt delt opp i ca. 40 teiger hvorav flere bare var på noen hundre kvadratmeter og lå som øyer inne i naboens eiendom. Etter at utskiftingen var gjort endelig ved overutskifting i 1920, ser det ut til at jordbruket tok seg opp på øya. Folketallet i 1920- og 1930 årene var omkring 40-50 personer, blant dem mange barn. Dette medførte at egen skole på øya var nødvendig.
Husdyrholdet skal ha vært ca. 20 storfe og 2 hester. Etter siste verdenskrig gikk det tilbake med jordbruket, ettersom den nye generasjonen som vokste opp ikke ønsket å bosette seg på øya. Den siste overvintringen skjedde i 1954, men det var fremdeles storfe og sau på øya frem til 1958. Dyrene ble hver vår og høst fraktet til Hafsund hvor de overvintret sammen med eieren.
Etter at landbruksdriften tok slutt og beitingen opphørte har landskapet gradvis skiftet karakter. Fotografier fra 1920 årene og frem til 1950 årene viser en øy nesten uten trær og busker. Landskapet var helt åpent og navnet ”Stråholmen” var nok enda mer betegnende enn i dag.
Trærne som i dag omkranser bebyggelsen kom som en følge av utskiftingen. Det ble laget en egen parkplan hvor beplantingen ble nærmere bestemt. Også på Østre øya ble det plantet (gran og furu). Det ble videre bestemt at det skulle graves diker for å få drenert noe av den vannsyke jorda på vestsiden av øya.
Oppmålingen i 1917/1918 av de 8 gårdene viste at det var 94 daa. dyrket mark, 30 daa. naturlig eng o.l. , 46 daa. impediment og 340 daa. annet (beitemark), til sammen 510 daa. Målinger i dag viser at Stråholmen er på ca. 540 daa. (eksl. holmer) hvorav Østre øya utgjør ca. 160 daa.

Gråtas