Hjem » Stråholmen vel  »  Skjøtsel

Skjøtsel

Årsrapport 2014: Utvalgte kulturlandskap (last ned PDF)

Skjøtsel av Stråholmens kystkulturlandskap
v/ Torstein Kiil

Landskapet er dynamisk og vil alltid være i forandring. Fra Stråholmen dukket opp av havet for ca 2500 år siden og frem til i dag, har dette kystlandskapet vært under kontinuerlig endring. Før mennesket tok holmen i bruk tidlig på 1600 tallet, var øya trolig dekket av store kratt med til dels skog. Rydding av busk og kratt kombinert med fjerning av overflatestein har vært en mer eller mindre kontinuerlig prosess frem til ca 1940. De beste arealene med det tykkeste matjordlaget ble brukt til åkrer eller slåttenger. De tørre og mer steinfulle områdene ble brukt til beite. Omkring 1920 ved det store jordskiftet, var ca 90 da karakterisert som dyrka mark.

Foto: Bjørn Dolva

Foto: Bjørn Dolva

Etter 1940 gikk det gradvis tilbake med husdyrholdet og i 1958 tok dette slutt. Arealene ble ikke lenger beitet eller slått og bare noen få mindre jordparseller ble holdt i hevd med potet og grønnsaksdyrking til eget bruk. Arealene begynte gradvis å gro igjen. Ikke så fort til å begynne med, men ut i 70 årene kunne man på de fleste områdene se en klar tendens til forbusking og partier med trær som rogn, bjørk, geitved og villeple. Denne utviklingen synes å akselerere og noen fuktige somre gjorde sitt til at tilveksten ble ytterligere forsterket.

I første halvdel av 90- årene begynte velforeningen å rydde tidligere slåtte -og beitemarker for nype, slåpe og brisk. Samtidig ble store deler av Stråholmen vernet som landskapsvernområde og naturreservat. I 1995 ble det utarbeidet en skjøtselplan som gir retningslinjer for hvordan skjøtselen bør utføres for at vi skal oppnå en ønsket tilstand på de ulike arealene. Ideelt vil vi gjerne ha tilbake landskapet slik det fremsto før beitingen opphørt i 50- årene, i alle fall for deler av øya. Men helt slik er det neppe mulig å få det, og vi må derfor forsøke å tilnærme oss en skjøtsel som likevel gir et noenlunde tilvarende landskap. Den beste skjøtselen av tidligere kulturmark er oftest å følge opp tidligere bruk, det vil si å anvende de driftsformene som skapte dette landskapet. Kyr, hest og sau beiter forskjellig og vil kunne gi ulikt utseende og resultat. I dag må vi bruke villsauen vår som beitedyr og kultivator. I motsetning til tidligere tider hvor dyra ble foret på bås med høy vintertid, går nå dyra ute hele vinteren og må selv finne maten. Det betyr at vi må legge til rette for en skjøtsel som også prioriterer tilvekst av visse sorter busk, småtrær og lyng som står på villsauens matseddel vintertid.

Kulturlandskapet spiller en viktig rolle for bevaring av det biologiske mangfoldet, det vil si for den variasjon som eksisterer i arter og naturtyper. I det gamle kyst-jordbruket måtte bøndene arbeide på naturens betingelser på en annen måte enn i dag. De utnyttet forskjeller i naturgrunnlaget både gjennom allsidig bruk og gjennom spesialiserte driftsformer. På den måten oppsto et mosaikkpreget, lysåpent landskap med en rekke ulike kulturmarker med ulike vegetasjonstyper. Bevaring av biologisk mangfold og kulturverdier i kulturlandskapet, forutsetter en forståelse for at dette dreier seg om forvaltning av økosystemer med dimensjoner både i tid og rom. Kulturmarkens økosystemer er påvirket både av dagens og tidligere tiders bruk og omgivelser. Ved skjøtsel må vi ta hensyn til dette.

Skjøtselplanen forutsetter at arealer beites i kombinasjon med manuell rydding. Arealene vest for bebyggelsen skal være tilnærmet åpne, mens på østre Øya og til dels syd for bebyggelsen skal vi skape et mer mosaikkpreget landskap hvor busk og kratt skal få stå igjen i utvalgte klynger. Det er ønskelig at noen mindre arealer blir slåtteng slik at denne tidligere driftsformen blir oppretthold, i alle fall for noen mindre arealer. Brenning av dødt gress, lyng og undervegetasjon er også en skjøtsel som må brukes dersom man ikke får beitet eller slått.

Villsauen som kom til øya i 1998 er vår viktigste skjøtselsarbeider. Den beiter nå over store deler av øya, til ulike deler av året Det er beiteforholdene vinterstid som bestemmer sauetallet og vanligvis er det 60-70 dyr som overvintrer og som øker til ca 150 om sommeren. Sommerbeitene er rikelige i normale somre med noe nedbør. Siden midt på 90- tallet har velforeningen årlig utført 250-400 dugnadstimer for å bringe kulturlandskapet tilbake til gammel tilstand. Fjerning av busk og kratt er nødvendig, for så å overlate vedlikeholdet til dyrene.